Husk Du Er Støv

Husk du er støv

Det fortelles om en gammel jøde at han gikk rundt med to papirlapper i lommene. På den ene sto det: «Menneske husk at du er støv.» På den annen var skrevet: «Menneske husk at universet ble skapt for deg.» Så enkelt, så motsetningsfullt og samtidig så grunnleggende beskrivende i forhold til mysteriet Mennesket. Mennesket er så lite og grunnleggende sårbart, og samtidig så underfullt storslått.

Menneske av Guds nåde

Nåde er et begrep med flere dimensjoner. Det moderne menneskets største behov for nåde oppleves kanskje som et inderlig og eksistensielt ønske om å aksepteres i seg selv og i sin avkledde litenhet, absolutte sårbarhet og dødelighet. En eksistens hvis sårbarhet og jordiske avslutning ingen kan kjøpe seg bort fra. Guds kjærlighet og nåden er vuggegaver til menneskene om vi bare er rede til å ta imot dem. «Gud skapte mennesket i sitt billede, i Guds billede skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem.»

Historien og religionene kjenner ingen større oppvurdering av Mennesket enn dette at Guds sønn selv ble Menneske – sann Gud og sant Menneske.

Kristne har en religiøs plattform for å gi sin fulle tilslutning til menneskerettighetenes kjerneforståelse av at ethvert medlem av den menneskelige familie i denne egenskap har en grunnleggende verdi.

Kunsten

Kunst er skapende fremstillingsevne – menneskelig virksomhet. Gjennom kunsten ettergjør kunstneren Skaperen. Kunst er fremstilling av inntrykk utenfra eller indre opplevelser – en forening av form og ide, adskilt fra virkeligheten, men som kan gjenoppleves av andre.

Kunsten er en representasjon selv der den forsøker å gjengi en modell så nøyaktig som mulig. Hver uttrykksform har sin egenart og sine muligheter. For å bli i billedbruken til en av de gamle kristne mystikerne, så kan toner ikke smakes. Kunsten representerer dessuten en annen dimensjon enn fornuften.

I eldre tid var betegnelsen kunst forbeholdt det estetisk vakre.

Når delene og helheten samstemmes, oppstår harmoni – det er skjønnhet i at det som synes irregulært, flytende og ustabilt ordnes. Det gylne snitt – har vært oppfattet som en guddommelig proporsjon. Skjønnhetens harmoni speiler en likevekt mellom mennesket og kosmos. Balanse mellom intellektet og følelsene – mellom det som sanses, og det tanken forstår.

Det hensiktsmessige gjør at vi også bedømmer som vakkert det som tilsynelatende fyller en funksjon. Skjønnheten ligger i tilpasning av form til formål. Funksjonell skjønnhet gleder oss også fordi vi assosierer den med å lette våre oppgaver.

Det skapende menneske som – ikke minst ved å tilvirke redskaper – evner å bedre egne og andres kår, er et ideal. Det skapende mennesket settes gjerne opp mot det lekende mennesket, men ikke minst i kunsten samspiller de. Levende rytme i form av ornamentikk kombinert med funksjonell skjønnhet er tiltalende. Det fortryllende i kalligrafien ligger i en balanse mellom det lesbare og ornamentikkens skjønnhet; kombinasjonen av det nødvendige og det vakre.

Sokrates anbefalte oss å søke skjønnhet først og fremst i det som samtidig er estetisk vakkert og moralsk godt. Skjønnhet knyttet til den høyeste moral der et ytre uttrykk speiler indre verdi, også verdier knyttet til samfunnsbyggingen. Mennesket må søke skjønnhetsidéen knyttet til en overjordisk sannhet, evig og utenfor erfaringens område – en indre harmoni i universet.

Det vakre fremstår da ikke bare som tinglige egenskaper, men som et grunnlag for en aktivitet hos mennesket, for nye overlegninger. Kunst er også en form for visdom. Kunstneren uttrykker en erkjennelse som er en del av men også fristilt fra virkeligheten. Kanskje dens indre design eller idé.

Kunsten er i dag løsrevet fra et skjønnhetsideal. Den skal formidle – eventuelt også ved å provosere og sjokkere – men fortsatt er det noe som skal overføres: et budskap eller en mottagelighet.

Kunsten søker derfor publikums oppmerksomhet. I en tid der mennesket bombarderes med også urovekkende sanseinntrykk, kan det estetiske utgjør en viktig motvekt. Nåde og forsoning er helbredelse og eksistensiell hvile, kanskje har skjønnheten også en fornyet rolle å spille. Ikke definert etter antikkens strenge normer – ikke låst og som nok i seg selv – men som ramme rundt et innhold som også kan være formidling av åndelig hvile så det gir pusterom og grobunn for refleksjon. En mottagelighet for stillhet, kontemplasjon og betraktning, et rom for ettertanke og væren i det skapte universet, som kan se mennesket som et mysterium.

Å skape menneskeheten i mennesket

Vår tid er preget av globalisering, oppbrudd i tradisjonelle verdier, individualisering, og av at nesten alle livsområder innebærer valg og risikoer. Enkeltmennesket føler krav om evne til omstilling og til ikke å skulle være bundet av faste verdier. «Samfunnspakten» synes for mange langt på vei oppsagt. Moral glir over i etikker i flertall og blir gjerne til slutt et spørsmål om hvordan noe føles. Samtidig begynner mennesket å tvile på fornuften som ofte bare synes å utsette vår verden for terror og krig.

Minste motstands vei er å si at man begynner på nytt. Men, det er en farlig vei i samfunn og blant mennesker der materialet nettopp er det ufullkomne både i selv og i andre og i fellesskapet Det er de ekstreme retningene som går for intet eller alt – nullstilling og absolutt likestilling. Mange finner det normale livet uforsonlighet, men sett i et menneskevennlig perspektiv er det nettopp det som må oppvurderes.

Det vi kan drømme om er en verden som finner igjen dygden, enkeltheten, alvoret, ømheten og først og fremst en spore til det menneskelige prosjekt – fullt og helt å utvikle toheten i en selv: mennesket og medmennesket.

For meg er kunstens overordnete formål å bidra på et eller annet vis til det overordnete menneskelige prosjekt – det å bygge Menneskeheten i hvert enkelt Menneske. Det er krevende å være menneske og medmenneske på samme tid, og en del av skaperverket som et større hele. Ikke minst fordi vi lever i en tid hvor det å være Menneske både bagatelliseres og banaliseres.

Kunst bør kunne være en inngang til undring ikke bare over samtidens fenomener, men også livet selv.

Oppmerksomheten

Oppmerksomhet har både en intellektuell og en åndelig dimensjon. Oppmerksomhet består i å koble ut den aktive tanke, gjøre den disponibel, åpen og gjennomtrengbar for det kunstneriske uttrykket. Tanken må være tilgjengelig, avventende, ikke søke noe bestemt, men være rede til å motta uttrykket i seg selv og la det lede tanken. Når interessen vekkes, trer objektet frem. Det fordrer tid og villighet.

Den bysantinske billedverden illustrerer sammenhengen mellom Den verden som mennesket kan fatte og som er synlig – aisthetos, senere omformulert til sansen som angår det vakre; og Den verden som ikke lar seg fatte og som er usynlig, men som engasjerer intellektet. Det hellige bildet er et ikon, en etterlikning av den guddommelige virkeligheten. Gjennom å betrakte bilder av Kristus kan de troende oppleve Gud som menneske, men også den immaterielle virkeligheten som er Kristi guddommelige natur, ubegrenset og utenfor vår fatteevne. Bildet kan la noe tre klart frem slik at vi kan oppfatte det som er skjult.

Kunst er også et spørsmål om hvordan vi skaper mening. Kunsten er uttrykket som skaper bro fra en mental forestilling til et annet menneskes mentale forestilling og opplevelse. Kunsten gir håp for mennesker som i utgangspunktet ikke klarer å avfinne seg med at vi ikke vet alt.

Å kommunisere betyr å dele. Uten et budskap er det ingen grunn til å kommunisere. Skjønt iblant kan hensikten være å berede veien for et budskap. Enten det man ønsker å meddele er konkret eller bare en antydning – en beskjed eller et formidlet «væromslag», så må forholdene legges til rette for at avsenderen møter adressaten «hjemme». Et kunstnerisk uttrykk må være sansbart eventuelt bare som en indikasjon, en tanke i utvikling. Mange kunstuttrykk hører stillheten til, de er visuelle eller kan gripes som former, men selv med tause verk har kunstneren et ønske om å si noe, men da gjennom et uttrykk som virker på andre sanser enn hørselen. På den annen side, mange liker å lytte til radio fordi det gir så fine «bilder».

Skapende virke todeles gjerne: Først valg av emnet og de store linjene, deretter selve utførelsen. Kunstens mål i dag er å avføde slike prosesser også hos publikum – å påvirke iakttakernes forestillingsevne og derved deres liv. Et kunstverk rydder rom for fokusering, ved å fjerne det som kan virke forstyrrende. Den er en inngang til noe mer.

Kunsten kan utvide vårt univers og gjøre det mer begripelig eller tankemessig håndterbart. Kunsten kan ha en legende virkning der den stiller seg til tjeneste for de eksistensielle spørsmål og hjelper frem en frigjøring.

Forsoning

Etter forbrytelser og krenkelser er sannhet særlig viktig. Retten til å vite hva som passerte, er grunnleggende for offer og for samfunnet. Samtidig er det behov for forsoning på flere nivåer: Med virkeligheten; med selvet; med den annen; med andre medmennesker og samfunnet; og med Gud.

Forsoning i en jeg-du-relasjon kan ikke erstatte sannhet og rettferdighet. Forsoning mellom offer og overgriper er heller ikke noe samfunnet kan kreve eller vente. Ofte har et offer rett til å skånes mot det eksperimentet som ligger i å møte en forbryter igjen. Mennesket kan ikke tilgi annen urett enn den som har rammet det selv. Ingen levende kan tilgi et drap på vegne av avdøde. Ofte omtales forsoning som synonymt med tilgivelse – det vil si som ytterligere et krav mot offeret.

Forsoning er ikke en formell prosess og kan ikke være vilkårsløs. Anger og avstandtagen fra ugjerninger er sentralt for at samfunnet skal kunne opprettholde et moralsk fellesskap.

Forsoningens fremste rolle tør derfor være refleksiv for alle impliserte der det viktigste er å kunne forholde seg til virkeligheten slik den faktisk er. Selv ikke Gud kan gjøre det som er gjort, ugjort.

Nåde

Nåde som Guds godhet og barmhjertighet ved tilgivelse av synd, er en guddomsgave.

Det finnes også en mellommenneskelig nåde, Det å se andre mennesker med et åpent, rettferdig blikk. Det å fremme frihet fra undertrykkelse og retten til et verdig liv – herunder at vi tar vare på Skaperverket, livsmiljøet som vi deler. Nåde er å bli møtt med godhet og sjenerøsitet, og få en sjanse selv om man ikke skulle fortjene det.

Skapt i Guds bilde er vi alle kallet til å frembringe harmoni i oss selv og i forholdet til medmennesker og Skaperverket. Det er mange som opplever stor sårbarhet, men selv er uten evne til å tale sin sak. Kunsten er også en stemme for de som ikke selv kan fremføre sitt berettigete ønske om medmenneskelig nåde.

Guds nåde fremmer livsmestring og livsglede – for «Nådig og barmhjertig er Herren, langmodig og rik på miskunn.»

Eneboeren Julian av Norwich som tidfestet sine åpenbaringer – som innga henne en følelse av å være innhyllet i Guds kjærlighet – til året 1373, sa: «Jeg forsto at Herren ser på sin tjener med medynk og ikke med bebreidelse.» Hun beskriver «Tillit» som den sterkeste bønn: å hvile i Guds godhet. Det gir ro til å skape og delta aktivt i vår egen tid og på vårt eget sted. Ingen, ei heller Gud, vil spørre den enkelte av oss «Hvorfor var du ikke en annen?»

Husk: Du er støv, men universet ble skapt for deg! Laget for deg er også Kunstfestivalen Forsoning og Nåde som herved er åpnet!